Hva ønsker du å få ut av disse samtalene, for egen del, og for dere som par? Det er det jeg spør om, på vegne av oss i ørelappstolene. Vi vil gjerne høre, det gir en ide om hvor vi er og kanskje hvor vi skal. Først svarer den ene, så går spørsmålet til den andre. Gjengangeren er «bli bedre til å kommunisere», eller «forstå hverandre bedre». Og i det øyeblikket kjenner jeg hvor stor verden er, hele livet, og ikke minst selve bestillingen: Bli bedre til å kommunisere og forstå. Så det er altså det vi skal gjøre, på noen timer?

Ordet kommunisere betyr «å gjøre felles». Det er en handling hvor begge er involvert og retter energien inn mot den andre. Første skritt er at begge virkelig ønsker å gjøre noe sammen. Og dette ønsket er et valg, som voksne mennesker står fritt til å gjøre – uten terapeutisk intervensjon. Hvis “Anne” ikke ønsker å snakke med “Anders”, så kan verken “Anders” eller Viken Terapi tvinge henne. Med jevne mellomrom avsluttes samtalene her, fordi “Anne” rolig og tydelig forklarer at hun ikke VIL snakke med Anders. Hun velger noe annet. Hun er ferdig. Terapi kan ikke og skal ikke sette mennesker fast, men sette de fri. Et par er to unike individer med ukrenkelig og iboende verdi. Derfor er dette innledende valget så avgjørende.

Noen ganger vil de begge. De ønsker å forstå og uttrykke seg på en mer hensiktsmessig måte – sammen. Da kan vi gå videre, for da er det gjødslet jord. De peker på hverandre og forteller hvordan den andre gjør livet vanskelig, ber oss om å forklare partneren hva som er riktig å tenke eller gjøre. Her står vi ved valgsituasjon nummer to: Valget om å se seg selv gjennom den andre, som del av noe felles, snarere enn å rette anklager og innta en bedrevitende posisjon. Også her er det noen som trekker seg. Det kan gjøre vondt å bli speilet av terapeutene; oppdage at egen holdning, ordvalg, tone og mimikk påvirker det som er felles. Og det kan være smertefullt å innse at å forstå handler like mye om å akseptere seg selv. Forståelse og aksept er nemlig ikke fjerne slektninger, men nære venner.

Noen ganger står de også i dette, paret, med hele kropper, nakne ord, og et ønske om å se den andre og seg selv, utforske hvordan kommunikasjon kan utvikles, på tross av sår og savn. Da kan vi gå videre. Da ser vi knopper på en tynn stilk; en felles vilje, en bevegelse.

Veien går gjennom historier om barndom, ungdom, det første kysset og den første opplevelsen av svik. Det blir tårer og latter, redsel og glede. Og vi er fire i rommet som gjør dette sammen. Vi kommuniserer. Kanskje kommer de frem til at de er forskjellige mennesker, som begge trenger en hånd å holde i, en å dele tiden med, en å lene seg inntil? Kanskje kommer de frem til at kommunikasjon handler vel så mye om respekt, empati og bevissthet, som det å velge ord? Kanskje kommer de frem til hvordan de påvirker hverandre, og blir påvirket, avhengig av situasjonen? Kanskje kommer de frem til at det er nettopp de to som skal gjøre dette – felles – i livet? Stilken en blomst.

Forståelse og aksept er nære venner. Det er kommunikasjon og empati også. Det krever mye av begge, men det skulle også bare mangle. Kjærlighet er mer enn summen av to individer, mer enn rett og galt, mer enn rettferdig og urettferdig. Det er å gjøre felles, uten å viske den andre ut av sin egen selvstendighet. Kjærlighet er kommunikasjon og forståelse. Intet mindre, men også noe mer…