Menneske eller maskin

(Artikkelen er hentet fra vårutgaven av MAGASINET, 2019. Illustrasjoner av Elisabeth Sperre Alnes.)

Jeg leter etter polarisering. Jeg blar i et leksikon, eller for å være presis, jeg klikker rundt i Store norske. Det ligger på nett, sammen med Wikipedia, Google og andre informasjonskilder. Jeg er så gammel (48) at jeg husker da et leksikon veide betydelig mer enn skjermen foran meg. Foreldrene mine holdt det støvfritt bak en vitrinedør, under romaner om mennesker på vei vekk fra seg selv. Jeg bladde ofte i de store bøkene; langsomme minutter med tilfeldig læring. Jeg husker vekten av bindet M-S, lukten av papir og bly, følelsen av å holde Mozart, Neon, Ovid, Påhengsmotor og Salmiakk mellom hendene, fingrene som løp langs sidekanten. Derfor vil jeg starte med en definisjon, fordi det er en vane, en heldig fiksering fra barndommen: Pol – Polar – Polaris – Polarisering. Jeg dobbeltklikker:

I alminnelig språkbruk en skjerping av standpunkter, 
slik at to klart motstridende, ofte ekstreme oppfatninger får økt tyngde.

Jeg smaker på det. Sier det høyt. Og så dukker det opp tanker jeg ikke umiddelbart forstår; noe om mennesker og teknologi, et ubehag. Kan det handle om kontrasten mellom papirleksikon og digital utgave, eller kan det være noe eksistensielt? For selv om polarisering defineres som tydeliggjøring av ekstreme oppfatninger, kan det like gjerne være tydeliggjøring av eksistens – teknologiens vs menneskets? Og hvordan handler dette om meg?

Illustrasjon av menneske/baby. Tegnet av Elisabeth Sperre Alnes.

Jeg har livnært meg som teknologievangelist. Det er sånn jeg har tjent til livets opphold. I snart 20 år har jeg forklart mennesker hvordan de kan bruke teknologi til å bli effektive, produktive og smarte. Selvfølgelig har det vært motstand og endringsfrykt, like mye som begeistring og optimisme, men det har ikke stoppet meg, eller teknologien. Skeptiske holdninger dempes ved å demonstrere hvordan det som er kjedelig blir (auto)magisk, og hvordan det som er vanskelig blir lekende lett. Da kommer smilet, om enn tilgjort. Dette har vært min jobb; å frigjøre mennesker fra sine fysiske og kognitive begrensninger, koble dem til systemene, gjøre dem overmenneskelige. Det kalles fremskritt. Det kalles transcendens. Men er det polarisering? Jeg vil undersøke det på maskinens vis; sette de to opp mot hverandre, som 0 og 1.

DET SOM SKILLER

Tilstand 1: Kan beskrives ved samtidens teknologitro og -bruk; at teknologi gjør verden til et bedre sted. Tenk bare hva internett har gjort for demokratisering, kunnskapsformidling og mobilisering. Hvor raskt hadde vel ikke moderne revolusjoner strandet hvis det ikke var for internett? For ikke å snakke om globalisering. Jeg kan være i Oslo med kroppen, men over hele verden med oppmerksomheten, skifte mellom steder og synsvinkler gjennom døgnet, spre bevisstheten fra hjernen til fingertuppene og videre via satellitter. Men det er som konsument at teknologien har åpnet de store dørene. Jeg har verdens samlede markeder mellom hendene, hvor hen jeg går. Teknologi er en drivkraft for verdiskaping, et kjennemerke på fremskritt, og gjør oss til mer enn mennesker. Det startet kanskje med oppfinnelsen av hjulet, 4000 år før Kristus, og kulminerer med singularitet. Matematikeren Vernor Vinge uttrykker det nemlig slik: Singularitet er punktet hvor overmenneskelig intelligens er opprettet teknologisk, og disse oppretter flere overmenneskelige intelligenser, som resulterer i en snøballeffekt med konsekvenser utover vår nåværende evne til å forestille oss. Med andre ord, fremskrittet kommer så langt at det skritter videre på egenhånd.

Tilstand 0: Ligger i den andre enden, som et sammenkrøpet og nakent menneske, slik det er født. Det nakne mennesket har en forgjengelig kropp med datostempel, det kan kun befinne seg et sted ad gangen, og med vekslende bevissthet; omtåket av minner, behov og irrasjonalitet. Det nakne mennesket er teknologiens motsats, uforutsigbart og uberegnelig, og derfor upassende i moderne økonomi. Mennesket orker ikke nok, klarer ikke nok og tenker ikke nok – derfor trenger vi teknologien, slik at fremskritt kan skje. Hvor mye mennesket har utviklet seg de siste tusen år er jeg usikker på, men at teknologi har endret vårt syn på oss selv – det ser jeg daglig.

EKSISTENS FORAN ESSENS

Bilde av Trond Grem Wold, fotograf er Lena Fixdal.

Jean-Paul Sartre skrev om den menneskelige eksistens at vi skaper vår identitet gjennom valg: å være er å skape seg selv. Mennesket eksisterer først, og får så sin essens etterhvert som valg blir foretatt. Med teknologi er det motsatt. Den tilhører den andre polen, hvor essensen er gitt før eksistensen. Mennesket designer og planlegger teknologi før den produseres. Men dette blir det en slutt på i Vinges singularitet, for da vil også systemene foreta selvstendige valg og skape seg selv, inkludert teknologiens fortrinn: hastighet, nøyaktighet, logikk og rasjonalitet. Så hva skjer når mennesket smelter sammen med teknologi? Hva skjer når vi sier at smarttelefonen er det viktigste i livet, at vi “dør” uten den? Hva skjer når fulle t-banevogner ligner en minnestund; krumme nakker over blinkende glass? Jeg tenker at det er uttrykk for konfluens; at mennesket smelter sammen med teknologi, blir ett med den. Og det er uttrykk for transcendens, for gjennom teknologi blir vi mer enn det vi er skapt som. Hadde Freud vært blant oss, hadde han kanskje tolket fenomenet som dødsdrift, en oppgivelse av hva vi er, til fordel for det vi blir som cybermennesker.

Uten å henfalle til verken dommedagsprofeti eller grenseløs beundring, tenker jeg at det ikke lenger er tilstrekkelig å være som vi er skapt. Den som ikke behersker, og til en viss grad smelter sammen med teknologi, får problemer med å leve, kanskje også overleve. Ja, dette er polarisering. Det er polarisering ved at teknologi og menneske er uttrykk for to motstridende eksistenser, som stadig skjerpes gjennom floden av fremskritt. Utfordringen er at få tør tale menneskets sak, forsvare den opprinnelige utgaven, fordi slike ytringer virker dinosauraktige og bakovertenkende. Har ikke mennesket alltid brukt verktøy og redskaper? Er ikke datamaskinen og smarttelefonen bare en videreutvikling av plogen og hjulet? Jo, det er mulig. Fremskritt er utvilsomt verdifullt. Men kan det likevel være klokt å sette spørsmålstegn ved hva det gjør med oss, som vesen og væren-i-verden? Er det på tide å verdsette utilstrekkelighet?

BÅDE OG

På den ene side har jeg lyst til å kjøpe så mye teknologi jeg har råd til. Jeg har lyst til å flykte inn i en virtuell virkelighet og være alt jeg ikke er; fly gjennom galaksen, nedkjempe monstre, ha evig liv. På den annen side har jeg lyst til å sitte stille i et mørklagt rom med blekt lys over et papirleksikon; smake på ordene, tenke langsomt, kjenne hvordan kropp og fornemmelser absorberer definisjonen av polarisering. Selv om teknologi kan servere mer informasjon enn jeg noen gang kommer til å lære, er det bare jeg, som menneske, som kan gråte, skjelve, skrike og le. Selv om det opprinnelige mennesket er en blind flekk i samtiden, liker jeg å tenke at livet er en bue som ebber ut, at det finnes en slutt, og at blikket til den jeg elsker også aksepterer det jeg ikke er – en maskin.

Ved å anerkjenne begge ytterpunkter, teknologi og menneske, får jeg større valgfrihet. Og det trenger jeg, langt mer enn sammensmeltningen av de to. Jeg velger min essens, og jeg forbeholder meg retten til å designe teknologiens også. Jeg kom til verden som et nakent menneske med datostempel, og det kjennes riktig.