Gjennom vann

Så kom regnet og ga meg grunn til å sitte inn mot armlenet; blikket noen meter utenfor vinduet, stirrende gjennom vann. Været lager en åpen plass med tenke-benk. Jeg takker ja. Jeg trenger visst å sitte stille, la resten-av-meg innhente det som har løpt sommer-foran.

Jeg tenker at kroppen har en viss fart, tanken en annen. Sommeren får kroppen til å sette opp tempoet. Det bades, grilles, kjøres og treffes. Det løpes, snakkes og spilles. Dagene er lette; livet nyslått og lyst.  

Nå merker jeg at kroppen har løpt for langt. Tanken er en spent strikk, hektet fast i en tirsdag for fem uker siden. Jeg trenger å la den ene halvparten innhente den andre, slik at jeg igjen blir hel. Det går ikke an å løpe fra tanken eller fly på sommerhits innover høsten. Jo lenger jeg løper, jo mer smertefullt er det når strikken ryker og vårtankene dasker mot bakhodet.

Kroppen har en fart. Tanken en annen. Innimellom må den ene vente på den andre. Jeg kjenner det så godt, når jeg sitter på en tenke-benk og ser gjennom vann.