Bli sett – Bli synlig

De siste 70 årene har Tove Jansson (1914-2001) underholdt en hel verden med sine fortellinger om familien fra Mummidalen. Bøkene er tilsynelatende enkle, men likevel med eksistensielle undertoner. Jansson brukte egne erfaringer fra psykoterapi i arbeidet med forellingen om «Ninni – Det usynlige barnet». Mon tro om hun selv hadde erfaring med det å være usynlig?

For meg er det noe befriende ved disse bøkene. I stedet for å male et bilde av en ideell drømmeverden, får vi et innblikk i livet slik det virkelig er. Med dette mener jeg at vanskelige følelser som konflikt, angst, sinne, grådighet og nedlatenhet får en naturlig plass. Det samme får kjærligheten til nære relasjoner og alt som knytter mennesker sammen. I Mummifigurene kan jeg gjenkjenne sider av meg selv, også de jeg ikke er så stolt av. Jeg kan også gjenkjenne relasjoner rundt meg; de selvopptatte, de opprørske, de som vil styre livet mitt, men også de omsorgsfulle og de som strekker ut en hjelpende hånd til utstøtte, små eller usynlige. Den siste tiden har jeg vært ekstra fascinert av fortellingen om «Ninni – Det usynlige barnet».

Ninni-produkter er etterspurt. Her en barne-kopp fra nettbutikken nordicnest.no

Ninni vokser opp hos tanten sin. Der blir hun verken sett eller verdsatt, noe som fører til at hun gradvis blir usynlig. Vennen Tootikki tar henne med til Mummi-familien for å få hjelp, og på det tidspunktet er hun helt borte. Mummimammas kjærlige og ikke-dømmende bekreftelse av Ninni som menneske bidrar at hun litt etter litt kommer frem. Først føttene. Så møter Ninni den uærlige Stinky, som liker å ødelegge for andre. Hans truende og nedlatende atferd gjør at Ninni opplever noe hun gjenkjenner. Jeg tenker jeg at Stinky kanskje minner henne om tanten. Og når Ninni føler seg truet, løser hun dette med å bli usynlig. Men Mummimamma gir ikke opp. Hun fortsetter å støtte og oppmuntre. Etter en tid kommer Ninni frem igjen. Foruten hodet, er nå hele kroppen synlig. I tillegg sier hun sine første ord. Språket er tilbake. Og en stemme. På nytt dukker Stinky opp. Denne gangen, og på tross av den skremmende opplevelsen, skjer det noe nytt. Ninni forsvinner ikke, og hun bruker styrken i stemmen på en måte hun aldri tidligere har gjort. Tiden går. Ninni blir sett, ivaretatt, støttet og utfordret, men fortsatt er ansiktet usynlig. Helt til en dag hvor Mummi-pappa skal gi Mummi-mamma et kjærlig dytt i vannet. Ninni blir redd og rasende! Hun løper unnsettende til, biter Mummi-pappa i halen og bruker den sterke stemmen til å stoppe ham. Gjennomrbuddet ble raseriet. I samme øyeblikk kommer også ansiktet til syne.

Det å være usynlig for seg selv og andre, slik som Ninni, tenker jeg er noe mange kan kjenne seg igjen i. Og dessverre har mange også møtt sin egen «tante» gjennom livet. Måten vi møtte «tante» på den gang, kan være noe vi bærer med oss uten å være klar over det. Sjansen er derfor tilstede for at vi reagerer som om «tante» fortsatt er her, i situasjoner der «Stinky» trer frem. Vi gjør oss usynlige for oss selv og andre, og greier ikke å møte verden som den vi er; enten det er privat eller på jobb.

Selv om Viken terapi ikke har kontor i Mummi-dalen, og ingen av oss er Mummimamma (dessverre), er du hjertelig velkommen til å utforske både «tante» og «Stinky» sammen med oss. Du kan bli synlig igjen!

Les mer om Viken terapi >
Book en samtaletime >