De siste 70 årene har Tove Jansson (1914-2001) underholdt en hel verden med sine fortellinger om familien fra Mummidalen. Bøkene er tilsynelatende enkle, men likevell med tydelige eksistensielle undertoner. Hun brukte egne erfaringer fra psykoterapi i arbeidet med forellingen om «Det usynlige barnet». Mon tro om hun selv hadde erfaringer med det å være usynlig…

For meg er det noe befriende ved disse bøkene. I stedet for å male et bilde av en ideell drømmeverden, får vi et innblikk i livet slik det i virkeligheten er. Med det mener jeg at vanskelige følelser i et menneskeliv som konflikter, angst, sinne, grådighet og nedlatenhet får en naturlig plass. Det samme får kjærligheten til nære relasjoner og alt som knytter oss mennesker sammen. I Mummifigurene kan jeg gjenkjenne mange sider av meg selv, også de jeg ikke er så stolt av. Jeg kan også gjenkjenne relasjoner rundt med; de selvopptatte, de opprørske, de som vil styre livet mitt, men også de omsorgsfulle og de som strekker ut en hjelpende hånd til de utstøtte, de små, de usynlige. Den siste tiden har jeg vært ekstra fasinert av fortellingen om «Det usynlige barnet».

Ninni vokser opp hos tanten sin. Der blir hun verken sett eller verdsatt, noe som fører til at hun gradvis blir usynlig. Vennen Totiki tar henne med til Mumifamilien for å få hjelp, og på det tidspunkt er hun helt borte. Mummimammas kjærlige og ikkedømmende bekreftelse av Ninnis som menneske , bidrar at hun litt etter litt kommer frem igjen. Først føttene… Så møter Ninni den uærlige Stinky, som liker å ødelegge for andre.. Hans truende og nedlatende atferd gjør at Ninni opplever noe hun gjenkjenner fra tidligere. Som voksen tenker jeg at Stinky minner henne om tanten Og når Ninni føler seg truet, løser hun det med å bli usynlig…. Mummimamma gir ikke opp. Hun fortsetter å støtte og oppmuntre. Etter en tid kommer Ninni frem igjen. Foruten hodet er hele kroppen synlig. I tillegg sier hun sine første spede ord. Språket er tilbake! På nytt dukker Stinky opp. Denne gangen, på tross av den skremmende opplevelsen, skjer noe nytt. Ninni forsvinner ikke, og hun bruker styrken i stemmen på en måte hun aldri har gjort tidligere. Tiden går. Ninni blir sett, ivaretatt, støttet og utfordret, men fortsatt er hodet usynlig. Helt til en dag hvor Mumifar er i ferd med å gi Mumimor et kjærlig dytt ut i vannet. Ninni blir redd og rasende! Hun løper unnsettende til, biter Mumifar i halen og bruker den sterke stemmen til å stoppe han. Gjennomrbuddet ble raseriet, for i dette øyeblikk kom også ansiktet til syne.

Det å være usynlig for seg selv og andre, slik som Ninni, tenker jeg at er noe mange kan kjenne seg igjen i. Og dessverre har mange også møtt sin egen «Ninnis tante» gjennom livet. Måten vi møtte «tante» på den gang, kan være noe vi bærer med oss videre uten helt å være klar over det. Sjansen er derfor tilstede for at vi reagerer som om «tante» fortsatt er her, i situasjoner der «Stinky» trer frem. Vi gjør oss usynlige for oss selv og andre, og greier ikke å møte verden som den vi er, enten det er privat eller på jobb.